I dag har jeg hatt den gøyeste historietimen i hele mitt liv - det er så deilig å ha lærere som virkelig brenner for faget sitt. For første gang ser jeg faktisk frem til å jobbe med et historieprosjekt! Sånn ellers innser jeg nå hvor mye fransk jeg har lært, og det er så fantastisk gøy å bruke det. Her om dagen ble jeg spurt om jeg var fra Canada, og da ville jeg nesten klemme fyren (men jeg velger å glemme han i kassa på Carrefour som sa "don't speak french" da jeg spurte etter en pose).
Nå har enda en uke gått. Tiden går så sinnsykt fort her nede, plutselig skal jeg hjem igjen! Hva skal jeg gjøre da? Null mer fredagsformiddager langs Rue de Rivoli, null mer skole på Théatre de Trevise, null mer pesing opp bakken til 14 Rue du Chevalier de la Barre, null mer Café Oz, null mer diskusjoner på norsk mens Thierry står der som et spørsmålstegn, null mer vinkvelder i leiligheten, null mer kino på Les Halles, null mer nyting av utsikten fra Sacré Coeur...
Jeg er så utrolig heldig som bor i denne fantastiske byen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å måtte dra hit jevnlig resten av livet mitt, på samme måte som diabetikere må ha insulin. Jeg trenger Paris, den er en del av meg nå. Jeg vil ikke bli bitter når jeg kommer hjem, men jeg vet jeg kommer til å synes Farsund er alt for lite for meg. Heldigvis har jeg tid til å finne ut hva jeg vil gjøre. Akkurat nå frister det å komme tilbake hit og jobbe på en café i Montmartre. Men vi får se. Jeg har jo ikke dratt enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar