Jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli en av
dem. De som flytter til et annet land og lærer et annet språk, og dermed glemmer sitt eget. "Hvordan sier man nå det?" skulle ikke bli en del av mitt vokabular.
Neida, så eh...
Jeg skulle bare notere det læreren sa, og tro meg - det er ikke bare bare. For han sier det på fransk, og hvis vi ikke skjønner det, sier han det fortsatt på fransk, og skjønner vi det
fortsatt ikke, sier han det på engelsk. Så satt jeg der, da. Og falt helt ut av det læreren snakket om, fordi jeg var opptatt med å diskutere med meg selv om "sloss" staves med o eller å.
Norskkunnskapene mine er offisielt på nivå med sjuårings.
Dere skulle bare sett notatbøkene mine, de er et sammensurium av fransk, engelsk og norsk, og hvis man leser nøye kan man sikkert finne noe svensk inni der og. Når jeg skal skrive til de hjemme, tar det dobbelt så lang tid som det gjorde før, fordi jeg bygger setningene opp helt feil og stadig staver ord feil. Mens jeg skriver dette, har jeg gått tilbake x antall ganger for å fikse og flytte på ting, og jeg er fortsatt ikke 100% fornøyd. Jeg skjønner nå hvordan lærerinnen vår har det, når hun spør "er det nå sånn man sier det, er det riktig?" (ganske morsomt da at den franske læreren har lært seg norske endinger og setter de bak franske ord, og det faktisk gir mening 75% av tiden).
Tror jeg må gjøre "same shit" til mottoet mitt, for det blir bare mer og mer brukt. Heldigvis er jeg ikke den eneste som strever, og jeg ler like godt hver gang de andre sier noe rart, for jeg kjenner meg så godt igjen!
Så hvis jeg plutselig sier eller skriver noe som er helt på tryne - så vet dere hvorfor ;-)