SOKNDALSTRAND

Her vil jeg bo når jeg blir gammel. Da skal jeg vandre langs gata og se på folk, på de gamle husene, på de nydelige blomstene, kjenne fiskelukta blandet med den deilige lukten av vafler. Høre turistene snakke språk fra hele verden, og se dem peke på ting de ikke er vandt til å se. Jeg vil sitte på en av de mange benkene og lese i bøkene som står klare for de som føler for et lite avbrekk fra virkeligheten. Jeg skal lese alle bøkene. Jeg skal veksle ord om vær og vind med gamle kjente som jeg treffer hver dag, der jeg sitter på benken og leser. Det blir fint.

YOU KNOW WHERE YOU HOPE THIS TRAIN WILL TAKE YOU, BUT YOU CAN'T BE SURE

Jeg har kjørt i dag, og hørt på fin musikk fra cden hun laget til meg. Jeg sang for full hals da jeg kjørte inn til kubyen, for å treffe nettopp henne. Mens jeg spiste meg stappmett på pizza, snakket vi. Vi snakket om teitinger, fininger, folk man trenger, og folk man helt klart kan klare seg uten, og - selvfølgelig - Paris. Også har vi ledd. Jeg elsker å le med henne. Og smilet hennes, som kom fram når Leonardo DiCaprio dukket opp på den store skjermen. Hvis dere ikke har sett "Inception" - løp til nærmeste kino! Hvis dere ikke skjønner bæret av den (som jeg gjorde den første halvtimen), så har dere i det minste litt eyecandy.

På vei hjem stoppet jeg innom puben, hvor det krydde av folk jeg kommer til å savne. Og nå snakker jeg med en annen jeg kommer til å savne. Sucks at kontakten mellom oss kommer til å begrense seg til facebookchaten de neste fire månedene (for selv om man lover å ringe jevnlig, er det vel ingen hemmelighet at det er et vanskelig løfte å holde - dessverre).

Før jeg blir for trist, slutter jeg av. Jeg har hatt en fullstendig herlig sommerkveld - det var i grunnen bare det jeg ville si :)
Sleep tight.

DET ER HVA JEG KALLER EN SMAK AV HONNING

muligens tidenes fineste helg

De to første bildene er "stjålet" av Benedikte - hope you don't mind? :)

MONTMARTRE

OM 1 MND

Oi. Det slo meg nettopp at det er en måned til jeg reiser i morra. Én skarve måned før jeg må si ha det til alle jeg er glad i (minus én, da) og sette meg på flyet til Paris. Det er veldig bittersøtt - mesteparten av tiden gleder jeg meg som en unge, men i det siste har jeg begynt å tenke mer og mer på alt som ikke er i Paris. Hvordan skal jeg klare meg uten turer på Havika, eller mammas kjøttkaker, eller å holde Amalie, eller... Sånn kan jeg holde på i evigheter. Men jeg antar jeg bare må slutte å tenke sånn. Noen sa til meg at "den første måneden er verst. Bare kom deg gjennom den, så blir det lettere". Det høres jo veldig logisk ut, ikke sant?

Jeg må nesten le når jeg ser hvordan jeg forbereder meg på det verste allerede nå. Kanskje jeg begynner å bli voksen? Hadde jo vært litt kult.