BAKSIDEN

Jeg har aldri vært så langt hjemmefra før. Jeg har aldri bodd uten familien min i samme hus. Jeg har aldri følt meg så liten. Jeg har aldri følt meg så alene, i en by med så utrolig mange mennesker.

Hver dag når jeg våkner, knytter det seg i magen når det går opp for meg hvor jeg er. Kvalme og frykt blandet med sjokk. Jeg hører flyene fare forbi over hustakene og tenker at jeg og vil sitte på et fly. Hjem.

Hver dag på metroen, når jeg ser en mor og datter som snakker og ler, tenker jeg at jeg og vil le med mamma. Og klemme henne. Jeg vil at hun skal være her med meg, og fortelle meg at det kommer til å gå bra.

Jeg føler meg som et barn, som en liten mammadalt. Jeg føler jeg tok en dårlig avgjørelse, jeg forhastet meg i gledesrusen av å finne en mulighet jeg syntes hørtes spennende og fantastisk ut. Jeg tenkte ikke over dette. "Tre og en halv måneder, det klarer jeg nok. Jeg får bare holde ut, det er jo ikke så lenge". Det er lenge.


Det er tre og en halv måneder uten å kunne klemme mamma og pappa. Det er tre og en halv måneder uten å kunne legge seg i sin egen seng og bare slappe av. Det er tre og halv måneder uten å kunne sette seg i bilen og kjøre ut på stranda. Det er tre og en halv måneder uten å kunne besøke storesøster og de nydelige tantebarna mine. Det er tre og en halv måneder uten å ha muligheten til å treffe alle vennene mine. Det er lenge.


Jeg vil ikke skremme noen. Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Dette er en prosess, og om en liten måned kommer jeg til å se tilbake på dette og tenke at det var verdt det. For dette er spennende, og det er fantastisk. Jeg bor i en av verdens nydeligste byer, jeg har fått muligheten til å lære om en helt annen kultur, hver dag. Det er bare vanskelig å venne seg til alt sammen.

Man lærer seg selv å kjenne. Jeg har lært at jeg kan muntre meg selv opp ved å ta metroen til andre siden av byen. Jeg blir glad av å ligge i solsteiken i en park og lese i en bok. Jeg blir glad av å ha jentekvelder med Karen, se film, spise snop og le. Jeg blir glad av å snakke med mamma og de på Skype, og gråte og fortelle dem om alle de rare og skumle tankene jeg får. Det gjør vondt å se at de blir lei seg, men det hjelper å dele det med noen. Og det hjelper at hun sier at det kommer til å gå bra. For det gjør det.


Jeg er litt i tvil om jeg skal publisere dette innlegget. Jeg vet ikke om jeg bare skrev det for min egen del, for å få det ut. Men jeg tror det er viktig at jeg er ærlig. Jeg skriver jo for å kunne se tilbake på tiden i Paris, og dette er en stor del av det. Jeg vet ikke hvem som leser dette, men nå vet dere hvordan jeg egentlig har det.