FRA HJERTEROTA

Jeg kan ikke nekte for at jeg har veldig blandede følelser for tiden som kommer. Jeg har prøvd å skrive dette ned mange ganger, men som regel har jeg ombestemt meg i siste liten (likevel har noen få, halv-sentimentale innlegg klemt seg gjennom nåløyet og blitt publisert). Jeg er den typen person som har altfor lett for å la folk komme innpå meg, og jeg antar jeg har brent meg på det. Derfor har jeg nå vanskelig for å vise hvordan jeg egentlig har det, og hva jeg egentlig tenker. Dette gjør at når jeg er glad, så er jeg så inderlig glad, jeg vil bare løpe rundt og juble og synge, vifte med armene, stoppe hver eneste person jeg ser og si "Hei! Du var fin, ha en fin dag!". Det er så deilig å ikke ha noen bekymringer, og å vite at jeg har en fantastisk tid foran meg. Jeg skal gjøre noe jeg har ønsket å gjøre lenge, jeg skal gjøre noe for meg.

Likevel er det enda en side ved meg; jeg trenger folk. Mine folk. Jeg trenger familien min, vennene mine. Selv om jeg vet jeg kommer til å få nye venner, er jeg livredd for å miste de gamle. Det tåpelige er at jeg kommer til å savne 3STA noe helt infamt, men den tiden er jo forbi, uansett om jeg reiser til Frankrike eller ei. De siste gangene vi har vært samlet en vennegjeng, har jeg sittet der med en klump i halsen. Vi skal ut i verden hele gjengen; Kristiansand, Bergen, Stavanger, Oslo, noen skal i militæret, noen skal ut og reise, noen skal jobbe... Det kommer aldri til å bli det samme igjen.

Nå skal det jo sies at dette ikke er bare dumt. Gud vet at vi trenger å bli voksne, alle som én. Men jeg antar det er en del av det å bli voksen; å klamre seg til det gamle og velkjente. For da må man gi slipp. And grow up. Selv om det er en av de mest brukte klisjeene, vet jeg at de ekte vennene holder sammen. Så til tross for at jeg kommer til å savne alle og enhver, kan jeg ikke annet enn å glede meg til å bli voksen sammen med hjertevennene mine. Vi er jo tross alt golden.